Hvordan komme meg opp igjen..?

I august bikket vi året med prøving, og før sommeren ble vi henvist til utredning. Fikk innkalling til time 21 september, og kjente dette som en stor lettelse. Samtidig mye tanker om noe er galt, evnt hva og om det i tilfelle er noe de kunne gjøre med det. Men alt i alt, det skulle bli så godt og endelig få noen svar, og jeg klarte endelig å slappe av litt i forhold til prøvingen. Hjelpen var nær. Så mottok jeg en tlf fra fastlegen.. De hadde oppdaget celleforandringer, og jeg måtte rett inn til gynekolog. Hun ringte kvelden før vi skulle på ferie i utlandet, så fikk time med en gang vi kom hjem. Har fått svar på biopsien, og må koniseres. Med legens klønete ordvalg fikk jeg beskjed om at jeg hadde begynnende kreft. (Noe hun har beklaget etterpå, var et forstadium som KUNNE utvikle seg til kreft uten behandling). Jeg fikk time til operasjon 14/9, altså rett før vi egentlig skulle starte med utredning og fikk bare beskjed om å glemme alt om graviditet på ubestemt tidspunkt. Samtidig blir venninner, kollegaer og familie gravide på rekke og rad. 7 graviditeter de siste 5 ukene. Forrige helg gikk jeg rett i kjellern, og ble sykmeldt til etter operasjonen er unnagjort.
Jeg er glad for at dette ble oppdaget før jeg ble gravid, og jeg prøver å tenke at dette bare er en liten "hump i veien". Jeg prøver å være glad på alle andres vegne, og noen dager er jeg virkelig det. Men neste dag føles alt helt håpløst igjen.. Har kommet til er punkt hvor jeg ikke ser en positiv ende på dette, og blir rett og slett uvel av å se min egen kropp i speilet. Kommer ikke bort fra tanken om at noe er galt med meg. (Har i tillegg en kronisk sykdom som KAN gjøre det vanskelig å bli gravid).
Dagen utblåsning.. Men hvordan skal jeg klare å snu denne tankegangen... Noen gode råd? 😏

Anonymous poster hash: 52e4a...937